Instrumenter i korpset

Fløyte er det korpsinstrumentet som kan spille i det lyseste registeret. I korpset starter man å spille på tverrfløyte. Fløyten hører til blant treblåsinstrumentene, selv om ingen av korpsets fløyter er laget av tre. Når du skal spille på en fløyte, holder du den sidelengs, derav navnet tverrfløyte. Lyd får man ved å blåse i et hull på siden av fløyta. Fløyten har 16 klaffer. Ved å åpne eller tette klaffer kan en oppnå ulike toner. Oktavforskjeller i tonene oppnår en også ved ulike blåsemåter.

Klarinetten er et av de mest vanlige korpsinstrumentene i janitsjarkorpset. For å få lyd i en klarinett må man feste et rørblad (det kalles en "flis") på munnstykket. Når en blåser i munnstykket, vil rørbladet vibrere og det blir lyd. Munnstykket til klarinetten og saksofonen er svært likt. Ved å tette for eller ha åpne fingerhull og ved å tette eller åpne klaffer på klarinetten, får man ulike toner. Den vanligste klarinetten i korpset er Bb-klarinett, men også andre typer klarinetter er i bruk, for eksempel bass-klarinett. Det finnes også mange andre klarinetter, som  Eb-klarinett, A-klarinett og alt-klarinett, men disse er mer vanlige i andre sammenhenger enn korpset. Instrumenter som ligner på klarinetten finner en helt tilbake til antikken i Egypt. Denne typen instrumenter kan en fortsatt finne i folkemusikken rundt Middelhavet. De første klarinettene hadde fingerhull og noen få klaffer. Etter hvert kom forbedringer med flere klaffer, og stadig bedre lyd. Klarinetten slik vi kjenner den i dag, har vært mest uforandret de siste 150 årene.

Grunnen til at saksofonene får høre med i treblåsgruppa, er delvis munnstykket og blåsemåten på saksofonen. Når en skal få lyd i saksofonen, bruker en et munnstykke med enkelt rørblad. Når man blåser, vibrerer rørbladet og en får lyd i instrumentet, som med klarinetten. Ulike toner på saksofon får en ved å ha åpne eller tette klaffer. Saksofonen har også en klaff som gjør at tonene blir en oktav høyere. De saksofonene som er mest brukt innenfor korpsmusikken, er altsaksofon, sopransaksofon, tenorsaksofon og barytonsaksofon. I korpset starter man som oftest på altsaksofon. Saksofonen er det yngste av treblåsinstrumentene i janitsjarkorpset og ble laget på 1840-tallet av klarinettisten og instrumentmakeren Adolphe Sax. Han ønsket å lage en rikere klang i treblåsgruppa i militærkorpsene, og samtidig lage bedre balanse mellom treblåsgruppa og messinggruppa i korpsene. Saksofonene blir laget av messing, med unntak av noen av sopransaksofoner. De ble raskt en anerkjent instrumentgruppe og er brukt både i janitsjarkorps, jazzmusikk, storband, danse- og popband, kammermusikk og som soloinstrument.

Kornett og trompet er begge mye brukt i korpset. Instrumentene ligner mye på hverandre, men har forskjeller i lyd og utseende. Kornetten ligner på en “liten, tykk trompet” og har en mykere og rikere klang på grunn av at rørene er mer kjegleformet. For å få lyd på disse instrumentene, blåser man i et munnstykke. Forskjellige toner blir formet ved å stramme leppene og med ulike kombinasjoner av tre ventiler som gir instrumentet forskjellige lengder og dermed ulike toner, etter hvilke ventiler man trykker ned. Det vanligste i korpssammenheng er å bruke kornetter og trompeter stemt i Bb. Trompeten sin klare klang har vært typisk for instrumentet helt tilbake til middelalderen. Klangen blir avgjort av den sylinderformede utboringen til instrumentet. Omtrent i år 1400 fikk instrumentet, som tidligere hadde vært rett, en s-form. Kort tid etter gikk en videre til en “løkke”. Senere fikk trompeten ventiler så man enkelt kunne endre lengden på røret og dermed tonehøyden. De første ventiltrompetene ble utviklet i Tyskland i 1820 og i USA i 1825. Kornetten ble utviklet i Frankrike på 1820-tallet av Jean-Louis Antoine. Modellen for instrumentet var et posthorn! Mange utgaver av kornetten ble laget, men Bb-kornetten har blitt den mest brukte.

Valthorn, ofte bare kalt horn, er et viktig messinginstrument i korpsets «mellomregister». Korpset har nå spesielt behov for flere musikanter som vil spille horn. Valthornet har tynne rør i forhold til rørlengden. Noe som er spesielt med valthornet er at høyre hånd blir holdt inne i klokkestykket ("tuten") på instrumentet. Hånden kan brukes til å endre tonehøyden litt, og hjelper til å holde tonen. Navnet valthorn kommer av det tyske ordet Waldhorn som betyr skogshorn, på engelsk kalt French horn. I middelalderen og renessansen ble det utviklet flere ulike horntyper, som althornet. Althornet har vanligvis tre ventiler, og er formet litt som en tuba. 

Det som er spesielt med trombonen er at den ikke har ventiler som de andre messinginstrumentene. Istedenfor har den en slide, som kan trekkes ut og skyves inn alt etter hvilken tone en vil spille. For å få lyd i trombonen blåser man i et munnstykke. Måten man blåser på er også med på å bestemme hvilken tone man får. Korpset har nå spesielt behov for tromboner. Instrumentet som trombonen ble utviklet fra, “sackbut”, dukket opp på 1400-tallet som en versjon av slidetrompet. “Sackbut” lignet på den trombonen vi har i dag, den eneste store forskjellen er at trombonen har større klokkestykke. Dette dukket opp rundt 1740 da både komponister og musikere ønsket sterkere lyd. Trombonen kan brukes til å spille så mange stilarter, alt fra jazz, blues, storband og brass, til rene klassiske stykker. 

Baryton, også kalt euphonium, hører til grovmessinggruppen i korpset. Korpset har nå spesielt behov for dette instrumentet. Instrumentet har 3-4 ventiler, og ligner på en liten tuba. Den har samme toneomfang som trombone, men i motsetning til trombonen har barytonen en mye større og rundere klang. Eufonium og baryton er to forskjellige instrumenter, som likevel er ganske like. Selve ordet “eufonium” kommer fra gresk og betyr “velklang”. Får å få lyd på barytonen blåser en i munnstykket på en spesiell måte. Forskjellige toner får en ved å stramme leppene og ved å trykke ned ventiler. I korpset spiller barytonen både melodi og akkompagnement. Dersom ikke baryton spiller melodien, spiller de gjerne vakre melodiøse motstemmer som er med å forme musikken. Instrumentet er også mye brukt som et soloinstrument, noe som vises i lydeksempelet nedenfor.

Tuba er det største og dypeste messinginstrumentet i korpset. Den har en kjegleformet boring og mellom tre og seks ventiler. Munnstykket og ventilsystemet på tubaen fungerer som på de andre messinginstrumentene, en kan bruke både ventilene og leppene for å få forskjellige toner. I korpset er det vanligvis ingen som starter på tuba. Man begynner gjerne på baryton, før man senere kan gå over til tuba. Instrumentet krever mye luft, og tubaister lærer seg gode pusteteknikker. Det finnes tubaer i mange ulike størrelser og som er stemt på mange ulike måter. Tubaen er et relativt nytt instrument i messingfamilien. Prinsippet bak tubaen er imidlertid svært likt mange av de andre messinginstrumentene og er derfor ikke nytt. De første tubaene ble laget i Tyskland og Østerrike i 1820-årene. Etter 1835 kom flere instrumentmakere i gang med å lage tuba, og instrumentet ble mer og mer populært utover på andre halvdel av 1800-tallet. 

Slagverk eller perkusjon er instrumentene en slår på for å lage lyd. Slagverket er på mange måter motoren i musikken, men også krydderet i korpset. En tenker ofte på trommer, og kanskje spesielt på trommesett, når en hører ordet slagverk, men slagverkerne spiller også på andre rytmeinstrumenter og på melodisk slagverk. Det er mange instrumenter som kan brukes i slagverkgruppen. De er delt opp i rytmiske- og melodiske instrumenter. Innenfor rytmiske slagverksinstrumenter finnes det blant annet trommesett, skarptromme, stortromme, basstromme, bongos og congas. I tillegg finnes det utallige mindre rytmeinstrumenter, som claves/rytmepinner, kastanjetter, cymbaler, maracas, raspetre, tamburin, triangel, bjeller, treblokk, slapstick, cabasa, gong og vibraslap. Et trommesett er satt sammen av flere ulike trommer og cymbaler slik at en person kan bruke hele settet på en gang. På skarptromme bruker man to trestikker til å slå på tromma med. Melodisk perkusjon er instrumenter i slagverksgruppen som en kan spille melodi på, og ikke bare rytme. Eksempler på melodiske slagversinstrumenter er xylofon, klokkespill, lyre, rørklokker (“chimes”) og pauke.